Bioetikk

Etiske spørsmål som har med biologi å gjøre

Du kjenner godt ordene miljøvern og naturvern, og du vet at debatten om felling av ulv og bygging av gasskraftverk har vært hissig i Norge. Når vi ønsker at noe skal vernes og mener at noe har verneverdi, gjør vi det ut fra verdier. Slike verdier har gjerne sitt opphav i normer som er knyttet til et verdigrunnlag, en etikk.
Men hvor henter vi normene (levereglene) fra? Hva er grunnlaget?

1. Dominerende religioner og ideer gir svar på mange moralske spørsmål, og dette har utvilsomt påvirket det som har vært normene i vår kultur. Innflytelsesrike personer er gjerne talsmenn for religioner og ideer, og da er det altså ytre autoriteter som er utgangspunktet for det vi holder oss til.
Forskjellige religioner er langt på vei kommet fram til nokså like moralregler uavhengig av hverandre. Gjensidighetsprinsippet er et eksempel: Du skal gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg.

2. Tradisjoner, sedvaner og innarbeidede ordninger har sin egen tyngde som normdannere. Vi kjenner igjen tankegangen: "Vi har alltid gjort det slik." "Det er på denne måten det fungerer hos oss." Det som fungerer akseptabelt eller stabiliserende, blir altså grunnlaget for normene. Eksemplets makt er stor. Det som er det vanligste i det samfunnet vi lever i, blir det vi kaller en normkilde. Sagt på en annen måte: Samfunnets etiske praksis er en sterk normkilde.

3. Moralsk intuisjon (magefølelsen) kan vi kalle det når vi uten refleksjon får en klar oppfatning av at noe er riktig eller galt. Intuisjonen kan være både spontan og sterk.

4. Fornuftsfølelsen ("Common-sense") og sammenliknende etikk bygger på refleksjon og drøfting. Etter grundige overveielser kommer vi fram til hva som virker rimelig og riktig (fornuftig), idet vi forsøker å unngå inkonsekvenser og utilsiktede virkninger.

Ingen av disse normkildene fungerer i et vakuum, og de blir påvirket av hverandre. Alle sider av mennesket, også de følelsesmessige, spiller med. Religiøst begrunnede normer er et produkt av den tiden de ble til i, og fornuftsnormer har delvis sitt opphav i sedvaner og tradisjoner.

Hvilke (levende) objekter som har høy verdi (høy moralsk status), og hvilke objekter som er mer etisk nøytrale, kan ingen av de store religionene svare på fullt ut. Som vi har vært inne på, blir dette til sist et spørsmål om avveininger. Likevel er det noen kriterier som kan være en rettesnor som svært mange mennesker kan enes om. Her er det altså snakk om gradering av verdier, ikke absolutter.


Har et menneske en høyere moralsk verdi enn en sjimpanse? 99 % av genene er like i disse to artene. Har et menneske en høyere moralsk verdi enn en sjimpanse? 99 % av genene er like i disse to artene. Objekter som tillegges høy verdi, er slike som er (mer eller mindre) ukrenkelige, som skal beskyttes, spares for smerte, ikke kunne avlives og helst ikke frarøves friheten. Et lite eksempel: Revesaksa tar de fleste avstand fra, men ikke fluepapiret. Reven har høyere moralsk status enn flua i vår kultur.

Det er en gjengs oppfatning at vi, som en grunnregel, skal unngå å påføre dyr unødig lidelse. Likevel vil det oppstå konflikter der vi må prioritere en skapning framfor en annen. Her er det tale om etisk verdi.

Det gjengse synet ser stort sett slik ut i tilfelle konflikt:

  1. Mennesker er mer verdifulle enn dyr.
  2. Høytstående organismer er mer verdifulle enn lavtstående.
  3. Sjeldne og truede organismer er mer verdifulle enn de vanlige.
  4. Den levende naturen er mer verdifull enn den ikke-levende.


1.
Ideen om menneskeverdet står sentralt både i menneskerettighetstenkningen og i kristen etikk. I et moderne samfunn innenfor liberalistisk og sosialdemokratisk tradisjon er menneskets rettigheter og frihet i prinsippet sikret gjennom lovgivning og offentlig forvaltning.

En hund kan vi avlive når det passer oss selv om mange setter hundens liv høyt. Hunden er ikke sikret juridisk på samme måte som et menneske. Dyr kan brukes til medisinske formål – med visse forbehold.

Bortsett fra noen spesielle grupper, godtar folk flest at nyttedyr bures inne, dvs. frihetsberøves, i menneskets tjeneste. Det er ikke alltid det som i teorien har den høyeste moralske statusen, som i praksis blir mest respektert. Et ugreit eksempel:
Kjæledeggene i USA har et høyere proteininntak enn de fattigste menneskene, til tross for at USA er en nasjon som er sterkt påvirket av kristendommen.
Generelt kan vi si at personer som tilhører vår egen familie, vår gruppe, vår nasjon og rase, (i praksis) har større verdi enn "fremmedkulturelle" mennesker. Slik har vi lett for å tenke og føle. Fascistisk ideologi rangerer menneskeverdet etter rase på en mer systematisk og villet måte.

Å likestille mennesker og dyr er vanskelig. Også vegetarianere slår ihjel mygg og veps som stikker. Flått og skabbmidd står ikke høyt på den etiske vurderingsstigen. Bendelormen som avmagrer verten, finner få mennesker som forsvarer dens rett til å leve. Andre med nedvurdert livsrett er spolormen, iglene, iktene i innvollene, husbukken og stokkmauren som underminerer huset, mårren som ødelegger antikvitetene, fleskeklanneren som invaderer matvarene, melbillene som bederver melet, osv. Skal vi praktisere et konsekvent dyrevern, må vi også være forsiktige med all jord (mold). I en liter jord er det sånn cirka 1000 spretthaler, 2000 midd, 30 000 rundormer, 500 hjuldyr, 2 meitemarker, 50 børstemarker, 100 andre insekter, edderkopper og tusenbein. Et bål på bakken blir reine dyremassakren.

En begrunnelse for at mennesket har høyere moralsk status enn andre skapninger er nettopp evnen til moral. Tanker om rett og galt og opplevelse av rett og galt er ikke knyttet til graden av åndsutrustning. Psykisk utviklingshemmede kan for eksempel ha sterke meninger hva som er rettferdig eller urettferdig. Jamfør da med den mest intelligente hund, som ikke fatter urett som blir gjort mot en annen hund. Når en hund beskytter sitt territorium og sin flokk, er det ikke en moralsk vurdering som ligger bak.

De etiske grensene er flytende og vanskelige å trekke opp. Skal vi identifisere oss med slaktegrisen som avles fram til juleribbe, eller skal vi betrakte sauen som mer spiselig fordi den går ute store deler av året?

2.
Når mennesker vurderer høytstående dyr som moralsk mer høyverdige enn de lavtstående, blir dette gjerne knyttet til opplevelse av smerte hos dyra. Primitive organismer med et enkelt nervesystem kan vi se på som bioroboter som reagerer helt mekanisk på stimuli. Visse enkle marker kan for eksempel deles i to, og rett etterpå opptrer de helt uanfektet, som to selvstendige marker. Smerten som en hund kjenner, ser for oss ut til å være mer omfattende og gjennomtrengende enn smerten til en sjøanemone. I all fall kan vi velge å betrakte ulike dyregrupper på denne måten for å slippe å ende opp som fundamentalistiske vegetarianere som heller ikke vil gjøre en flue fortred.

Vår dyrevernlovgivning tar utgangspunkt i en fornuftsmoral som sier at det er forkastelig å utsette dyr for unødig lidelse. Vi får likevel mange vanskelige grensetilfeller, f.eks. pelsdyr i bur. Reven har et instinktivt behov for å løpe, og det får den ikke sjansen til i et trangt bur. Når det gjelder dyr i fangenskap, har vi likevel en mulighet for å redusere ubehaget. Nok en gang kan avl være løsningen, for trivsel og vantrivsel lar seg måle fysiologisk. Ved å sortere ut de variantene som viser høyest grad av trivsel i bur, og krysse dem med hverandre, kan vi etter hvert utvikle tilpasningsdyktige varianter. Etter mange generasjoner med burundulater har vi fått varianter som trives i buret. Vår families undulat har i ti år fått anledning til å fly ut, men den foretrekker å sitte i buret.

Vi mennesker driver et omfattende massedrap på virveldyr der virveldyrene blir påført store lidelser før de dør. Tenk bare på fiske. Alle redskaper behandler fisken skånselsløst. Garn, not og krok langpiner fisken. Vi ville ikke godtatt bruk av slike kroker til å fange fugler med.

3.
Når sjeldne organismer står høyere på verdiskalaen enn mer vanlige organismer, bygger det på en intuitiv etikk (intuisjonsetikk) som sier at det er moralsk riktig å bevare livsmangfoldet, og at alle livsformer eller arter har rett til å overleve. Vi kan også begrunne det med at vi mennesker er tjent med et artsmangfold. En av de mest alvorlige miljøutfordringene i dag er tap av artsmangfold ved at regnskogene blir hogd ned. Et stort antall arter forsvinner på den måten hvert år. Forskerne regner med at mange uoppdagete arter blir utslettet. Intuitivt opplever de fleste mennesker dette som ille.

 

Regnskogen inneholder mellom 50 og 90 % av alle levende arter. Regnskogen inneholder mellom 50 og 90 % av alle levende arter. Forkjemperne for regnskogen forsøker å begrunne behovet for vern ved å vise til et eventuelt framtidig tap av nyttige arter. De tenker de særlig på arter som kan brukes til medisinske formål eller til landbruksformål. Men denne tankegangen er ikke uten problemer, for da må ett nytteforhold veies mot et annet. Fattige menneskers behov for å rydde jord kommer da i konflikt med vern av noe uoppdaget, dvs. planter eller insekter som vi regner med fins der. De antatt eksisterende insektene og plantene har ingen spesiell iboende verdi. Det er vi mennesker som tilkjenner dem verdi, og da gjerne privilegerte mennesker som bor langt borte. Vi kan også si at de som vil verne de uoppdagede insektene, ønsker å verne sin egen opplevelse av verden. En verden med et redusert artsmangfold er en amputert verden: "Vi mister noe uerstattelig." Denne følelsen av tap er legitim nok. 


Menneskene svir av store regnskogsområder for å dyrke jorda der. Menneskene svir av store regnskogsområder for å dyrke jorda der. Så kan spørsmålet bli: Er de menneskene som vil verne de uoppdagede insektene og plantene villige til å ofre noe av sin velstand for at småbønder ikke skal rydde seg jord i regnskogen? Det krever en del å finne et rimelig etisk balansepunkt i et tilfelle som dette. Nå går jo konflikten mellom vern og utnyttelse av regnskog like ofte mellom store skogselskaper og miljøinteresser. I slike tilfeller er ikke denne motsetningen så vanskelig å ta stilling til for folk flest. Kortsiktige profittinteresser veier ikke så tungt som alle de millioner mennesker som føler og ser at kloden blir ribbet og truet ved at regnskogene reduseres. Verdifulle ressurser og store muligheter kan bli borte for alltid. Tenk bare på hvordan en lavart på Hardangervidda kunne bli til livberging for folk som får transplantert for eksempel nyrer. Hvilke nyttige arter er det som blir borte i regnskogen?

Planter mangler nervesystem og har ikke følelser. Plantenes moralske status kan ikke knyttes til evnen til å føle smerte. Verdivurderingen må ta utgangspunkt i betydningen for økosystemet, om planten er sjelden, og estetiske forhold. I Trøndelag fins det for eksempel en lavart som bare vokser i et bestemt skogsområde, og som kanskje ikke fins noe annet sted. Spørsmålet er om hele dette skogsområdet skal fredes på grunn av den unnselige trønderlaven. Det er bare personer som er spesielt kyndige som kan artsbestemme den. Hvis skogen blir vernet, skjer ikke det av hensyn til trønderlaven – som om den var et uavhengig vesen med bestemte interesser her i verden. Utgangspunktet er hensynet til våre følelser og forestillinger om den intakte natur. Det blir som å ta bort en viktig mynt eller frimerke i en komplett samling. Lavelskeren vil hevde at trønderlaven er enestående og dermed uerstattelig. Slik sett er praktisk talt alt som foreligger i makroskala, noe helt enestående. En stein av en viss størrelse har ikke sin make når det gjelder den nøyaktige form, antall atomer og sammensetningen av atomer. Slik er det også med skyer, store bølger, fjell, trær osv.

4.
Geologene vinner ikke så lett fram med sine vernetanker. Det er langt vanskeligere å få aksept for vern av døde fjell og steinformasjoner enn for vern av det som lever. Fjellet kan knapt ha noen egenverdi i kraft av sin eksistens som en enestående skapning. Vern av en karakteristisk istidsformasjon kan bare begrunnes ut fra menneskelige interesser, f.eks. naturhistorisk nytteverdi for fagfolk, pedagogisk verdi og landskapsestetisk verdi.

ET LITE EKSEMPEL PÅ AVVEINING
Et stort tre står i veien for byggingen av en barnehage. Treet tåler ikke flytting. Det kan argumenteres for og mot fjerning av treet. De som vil fjerne det, er ikke mer følelseskalde enn de som vil bevare det. En fordomsfri drøfting kan være rasjonell uten at vi ser bort fra det følelsesmessige. Det går an å stille følgende spørsmål:

  1. Hvor viktig er treet for områdets særpreg og skjønnhet?
  2. Er det andre, større trær i nærheten?
  3. Hvor sjeldent er treet, botanisk sett?
  4. Hvem bedømmer denne sjeldenheten?
  5. Hvor mange mennesker er direkte berørt av at treet fjernes?
  6. Hva betyr treet for dem?
  7. Hvor gammelt er treet?
  8. Har det noen rolle som kulturminne?
  9. Hvilke følger vil en verning få for barnehagebygging i bydelen?
  10. Slike spørsmål, og flere til, må folkevalgte og myndigheter besvare. Det er lett for utenforstående med helt spesielle interesser å overdrive betydningen av bare ett hensyn.